Opprør på Makerere

Jeg må bare fortelle om den noe traumatiske opplevelsen vi hadde her i går, tror nesten aldri jeg opplevd noe så skeremmende i hele mitt liv....!

Helt siden før vi reiste har vi fått beskjed om at der garantert kommer til å være demonstrasjoner, som lett kan bli voldelige, på campus, og hvordan vi skal reagere og oppføre oss for å unngå bråk. Så i går kom jeg og Siri fra forelesning på vei til kantinen for å møte de andre til lunsj. Rett før vi nådde inngangen til kantinen så vi en stor gjeng mennesker som kom masjerende mot oss, en del var iført røde vester som er streike/demonstrasjonsvakter (vi har fått beskjed at dersom vi ser disse skal vi helst komme oss unna). De gikk helt rolig så vi regnte med at det var en rolig demonstrasjonsmasj, men så akkurat i det vi svingte inn i kantinen hørte vi at alle begynte å brøle å løpe framover. Jeg gikk utfra at de ville forstette mot hovedbygningen som ligger rett bortenfor, men så ser jeg bare skrekken i øynene til de andre som sitter å spiser og i det jeg snur meg ser jeg bare et glimt av en folkemengde som kommer springene mot oss med balltre i hendene. Alle begynte å springe mot en utgang bak i kantinen som gikk ut i en bakgård, men her var vi mer eller mindre fanget så vi begynte desperat å kravle oss opp en murvegg, derfra kom vi opp på en liten plen som igjen var omringet av et høyt gjerde med piggtråd. Jeg husker faktisk svært lite fra dette, jeg husker ikke engang om jeg var redd, vi viste liksom ikke hva vi kunne forvente. Ikke en gang snudde jeg meg for å se om de kom etter oss, jeg bare strevde alt jeg kunne for å komme meg bort. Det værste var nesten at de kantine-ansatte som har jobbet der i mange år var de som var mest hysteriske, hun ene gråt og ropte "they're gonna kill us, they're gonna kill us!!!". Så da va vi kom opp på gressflekken klarte Erlend og Hilde på en eller annen måte å komme seg opp på taket mens jeg klatret opp i et tre i hjørne av gjerde, der kjørte en gren seg inn i armen min så jeg hang fast, men etterhvert kom jeg meg løs og fikk hoppet ned på andre siden. Først da begynte ting å roe seg ned, vi innså at de var borte og ikke kom til å løpe etter oss, det var fremdeles noen i røde vester nede på veien, men disse bare gikk rolig...Da vi kom inn i kantinen igjen va flere bor og stoler knust samt kjøleskapet, det viste seg at de bare hadde vært ute etter å rasere kantinen. heeldigvis, for vi ble skikkelig skremt av tanken på at de kunne finne på å gå totalt uprovosert til angrep på medstudenter! Så det endte bra denne gangen, slapp unna med skrekken og noen små kutt og skrunnsår:) Men jeg kjenner fremdeles at jeg har litt reservasjoner mot å gå inn i kantinen....

Det som er litt skummelt er at vi vet det kommer til å skje igjen, og at det da kommer til å være mye værre. I går var vi bare uheldige som var på feil sted til feil tid, nesten ingen andre hadde merket noen ting. For to år siden hadde de norske studentene blitt evakuert, for når hele campus blir tatt over av demonstranter beveger de seg som regel nedover Wandegeya (som er bydelen vi bor i) og de kan til og med ende opp med å ta over hostelet vårt, som da skjedde for to år siden. Så det vi nå ser med skrekk frem til er CHOGM (commomwealth head of government meeting) som skal holdes her i midten av november. Hele byen er under renovering for å bli klar til å ta i mot dronningen og resten av gjenegen! ARE YOU READY FOR CHOGM står skrevet på store plakater over hele landet. Da kommer det garantert til å bli bråk! og selv om vi hele tiden har visst om dette har jeg ikke før i går vært klar over hvilke voldelige krefter som settes i gang under sånne demonstrasjoner, jeg ser for meg å måtte rømme campus i et virvar av demonstranter og opprørspoliti og bare komme oss vekk!! mens demonstrantene prøver å spærre alle utgangspartiene og politiet tåkelegger hele campus, nei det ska bli greier. slik er det å leve i Afrika!

Ellers har vi det strålenes, i morgen skal jeg dra til STAO-landsbyen igjen og bli der i noen dager, det tror jeg blir skikkelig spennende:)

Og til dere der hjemme som kanskje friker helt ut av å lese dette (da tenker jeg kanskje hovedsakelig på mamma og Andreas, haha) så ta det helt med ro, vi er trygge og passe på hverandre, det hadde nesten ikke vært et skikkelig Afrika opphold uten å oppleve noen demonstrasjoner:)